onsdag 22. juli 2009

Musikar .........for alltid ????





Eg har i alle år sidan eg i 1977 fekk låne gamlebassen til onkelen min vore uhelbredelig avhengig av musikk. Det starta med eit skramleorkester i eit hønsefjøs på Rotset i Volda. Hørtes antakeleg ut som 5 kg spikar i ein tørketrommel, men vi utvikla oss til å verte ganske flinke etterkvart og på midten av 80-talet var vi inne i eit av norges største bookingbyrå, hadde eige lydanlegg, lys og buss som vi forøvrig måtte leige sjåfør til, for ingen av oss hadde ein gong lappen. Visjonane og vyene var store, vi skulle sjølvsagt verte rockestjerner !!!! Medan andre gjekk i Poco Loco og Jean Paul tusla vi rundt i svart/kvitstripa bukser og gamle fiskebeinsmønstra frakkar vi fann på mørkeloftet. Eg har vel aldri vore so nær å fornekte mitt opphav som den gongen eg kom heim frå skulen å oppdaga at mor mi hadde kasta den på bålet. Svara med å ta hol i øyra sjøl, og bruke mascara eyeliner og uante mengder Studioline hårgele. Vi reiste rundt kvar helg. Skreva og spelte høgt, flørta med publikum og vart trua med grisebank av pålandkomne fiskarar i nystrokne dongeribukser og tresko i Fosnavågen og illsinte ungkarar med store støvlar som osa fjøs i Dale i Sunnfjord. "Skru ned so vi får prate !!!!","He'kje dokke trekkspel, spel Drømmen om Elin" eller "ka dokke spela so høgt før ? dokke står no heilt atte me høgtalaranje !!!!!" var kommentarar vi fekk på vår veg. Vi ga blaffen, spelte våre greie og kosa raua av oss.
Eventyret tok som alle andre eventyr slutt. Eg reiste i miltæret, Jan reiste til trøndelag og skulle bli puddelrockar, Frode vart puddingkonge på fiskemat, Fred fekk seg dame trur eg , Hogne ville eit eller anna rart og Svein Erik måtte ta seg saman på ungdomsskulen sa mora. Vi som alle andre vart vaksne etterkvart. Vi har møttes i ulike konstellasjonar undervegs etterpå, for all del. Men urmusikkopplevinga og dei store inntrykka vil alltid stå størst fram for meg gjennom desse første musikalske åra.
Gleda over å spele forsvann aldri og eg har drive vidare med musikken i større eller mindre grad i alle åra etterpå også. Reiste rundt å spelt helg etter helg på 90-talet og, er takksam for ei familie som lot meg halde på, sanninga er vel at eg lokka og lurde med ektra midlar i kvardagen....kvar vart dei av tru?? Sorry :-)
Har i dag gode/dårlege vener som lokkar med lett-tjente pengar å gratis hotellovernatting i ny og ne,ikkje meir enn eit par gonger i året då. Men sjølv om eg no er ein halvgammal halvfeit mann, tynn i håret uten mogelegheit for å leite fram att hockeysveisen, lever musikken i meg framleis.

Min forrige sjef som og er gamal musikar sa til meg ein gong på ein fest der vi havna bak nokre instrument : BakkeLars ! Du må spele meir, du verte so steikje blide å smila so lurt når du gjer det !!!
Ikkje det at eg ikkje smiler til vanleg, og eg har andre ting eg set mykje høgare her i livet. Men som eit supplement og som eit luftehol frå kjas og mas fungerer gleda over å spele fantastisk.....
Eg kjem sikkert til å legge ut både historier og fleire bilete om musikken etterkvart. Er litt skeptisk til å legge ut bilete frå mi tidlege karriere då desse kan påføre lesaren uboteleg skade. Androgyn klesstil som fekk alle med eit snev av homofobi til å gå i kne og ikkje minst med eit blikk som skremde vekk sjølv den mest velvillige svigermor. Brukar å ta fram nokre av dei for å straffe ungane når alt anna har blitt prøvd. Godt eg er pedagog, så har eg litt å spele på før eg vert så hysterisk at det kortet vert kasta på bordet....................

2 kommentarer:

  1. Eg ser fram til å høyre meir frå livshistoria di. Men i første omgang får vi vel litt nytt frå Malakoff-min barndoms leikeplass!

    SvarSlett
  2. Ditte va underhaldande lesning på ein regntung
    tirsdagskveld.

    SvarSlett